01 desember 2024

Lærdom i det levde ...

Ingen velger hvor eller som hvem de fødes, den uskylden får alle få tildelt frem til annet er forstått.

En idiot vil alltid være en idiot hos idioter, noe som raskt kan indikere at vi alle er idioter selv om vi ikke oppfater idiotiet i egne handlinger.


Det mest åpenbare målet med det levde er å leve til en dør, når punktet for "reisens" slutt faktisk kommer, avhenger av mange flere faktorer enn egne forutsetninger.

Frykten for det uungåelige gjør noe med individer som ikke forvalter denne forståelse, hvor historier fra Titanic fort viser frem det beste og det værste i folk flest.

I samtale med palliative sykepleiere, så fremstår det åpenbart at livsforvaltning ikke bestandig er tilstede i enkelte individers liv, hvor "udødelige" syke kan høres skrikende ut av sitt levde, mens vise individer viser taknemmelighet på veien ut dit hvor det kognitive bare naturlig glipper.

Når jeg ser opp på nattehimmelen en klarværsdag uten for mye lysforurensning, så siger forståelsen av noe uforståelig og en universell takknemmelighet kan kjennes over det å kunne erfare og kjenne på dette øyeblikk.
- Hva som da er meningen med det levde, er egentlig ikke så viktig, når øyeblikket bare kan fremstå så undrende flott.

Alle lever vi de liv vi lever og erfarer hva hver og en erfarer, noe annet er kun løgn ovenfor en selv og sikkert flertallige begrunnelser for hvorfor det er slik eller sånn.
- Så i det perspektiv så erfarer hver og en av oss, de utfordringer som vi trenger.

Som i en fantastisk flott portogisisk Fado, så er det musikalsk flotte basert på det såre og skjøre som kan oppleves svært nært, når det fremføres genuint og flott.

Vi alle får finne ro i hva som skjer, det er bare å putte noe dempende i nebbet på kilden til den masende stemmen på skulderen ... Livet er det som faktisk skjer!